Veggen og glassmaleriet i Skjold kirke
Veggen og glassmaleriet i Skjold kirke

En tidlig tirsdag morgen i september satt jeg i Skjold kirke

REFLEKSJON: Prost Kristin Sævik Litlere

En tidlig tirsdag morgen i september satt jeg i Skjold kirke. Det var sol og lyset skinte gjennom glassmaleriene.

Det var godt å være der. Åpent.Vakkert. Stille.

Slik skal en kirke være, tenkte jeg. Et rom det er godt å være i. Som innbyr til stillhet og ettertanke. Tro og refleksjon. Alene og sammen med andre. På dager med glede og i dypeste sorg. Dere har etgodt kirkerom som innbyr til alt dette.

Så oppdaget jeg det. Gjenskinnet fra glassmaleriet laget et nytt bilde. Skinnet fra solen festet seg på veggen, med farger og former. Speilvendt og annerledes enn originalen, og samtidig umiskjennelig likt. Gjenskinnet på veggen i Skjold kirke den morgenen, ble for meg et symbol på menneske og menighet.

Fra tidenes morgen har Gud lagt ned sitt bilde i hvert menneske. Skapt i Guds bilde, står det. Slik er det. Ethvert mennesker bærer i seg gjenskinnet fra Skaperens lys. Menigheten er Guds speilbilde på jorden. Ikke fullkomment, ofte speilvendt og uskarpt i fargene. Likevel et gjenskinn av Guds lys.

Skjold kirke ble bygget for at nærmiljøet skulle har sin kirke. Sitt hellige hus. Plassert

i et nabolag, godt synlig og tilgjengelig for alle. Åpen for de som vil komme, enten det er til gudstjeneste, babysang, speider eller kor. Åpen for de som vil sitte på bakerste  benk og for de som vil stå foran og synge. Åpen på de viktige dagene i livet, dåp, konfirmasjon, vielse og gravferd. Med ansatte og frivillige som inviterer til fellesskap,

der relasjoner skapes, der vi blir sett av Gud og hverandre. Et sted for tro og tvil, sorg og glede, bønn og lovsang. I dette mangfoldige fellesskapet er menigheten Guds rike på jord. Ikke fullkomment, men et gjenskinn av Guds herlighet.

Da jeg skulle skrive denne andakten, tok jeg frem bildet fra tirsdagsmorgenen i september. Da så jeg at Matteus hadde sneket seg med. På billedveven i Skjold

kirke - og i kunsten ellers, er Matteus fremstilt som et menneske med vinger. Det er hans symbol. Det er fordi han legger vekt på Jesu ættetavle og fører den helt

tilbake til Abraham. 

Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn, slik starter Matteus sitt evangelium der mennesket Jesus blir tegnet opp fra fødsel til død og oppstand- else. Matteus forteller hvordan Jesus lærte disiplene å be:
Vår far i himmelen.

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden

slik som i himmelen (Matt 6,9-10).
I disse første ordene av Fadervår, ligger oppdraget for enhver menighet og kirke. Gud er vår far, hellig, opphøyet og hevet over tid og rom. Fra evighet og til evighet. Den Gud som er så stor, har også kommet så nær at vi kjenner ham gjennom Jesus Kristus. Det navnet skal vi holde hellig ved å forkynne budskapet om han som ble vår bror. På den måten kommer Guds rike nær. Ikke fullkomment, men som i et speil, i en gåte (1.Kor 13,12).

Det navnet skal vi holde hellig ved å speile Guds himmel på jorden, ved å la Guds vilje skje. Hva som er Guds vilje forstår vi stykkevis, men en ting er jeg sikker på: vi skal se på hvert menneske, oss selv og andre, med skaperens blikk: skapt i Guds bilde, ukrenkelig og elsket. I ham er vi sett, avslørt og elsket - slik konfirmantene i Skjold lærte på Skjoldstock.

Kjære Skjold menighet! Til lykke med jubileet! Fortsett å speile Guds himmel akkurat her, og se på hvert menneske som bærer av gjenskinnet fra Skaperens lys.